Av: Asgeir Eide-Olsen
Disse tre spørsmålene blir sentrale for de fleste som bygger i Isan, og kanskje av andre grunner enn de mest åpenbare. Behovet for en luksuriøs kåk er nemlig kanskje ikke så veldig påtrengende, men størrelsen på konas ansikt kan ha desto mer å si. (”Na Jai” = stort ansikt.). At veldig mange flotte hus på landsbygda i Isan er bygget for falangpenger er en kjensgjerning, og svært mange av dem står tomme store deler av året. Det er lurt å gå noen runder på kammerset og komme til enighet om hvor listen skal legges og hvor store budsjettene skal være. Ha også i bakhodet at budsjetter har en lei tendens til å sprekk.
Følg med!
Om en bor i Norge, så kan det bli så som så med oppfølging i byggeperioden. I Norge finnes det byggeforskrifter, nasjonale standarder, mesterlaug, forbrukerombud – oppfølging kan du nesten overlate til bikkja. Går noe galt, så er det selvfølgelig surt, men du er stort sett forsikret gjennom bestemmelser, garantier, vanntette avtaler og offentlig standardiserte kontrakter. I Thailand er det helt motsatt! Lukker du øynene og ikke følger med kan du fort ende opp med dårlig armering, elendig sementkvalitet og et hus som vitterlig ser helt flott ut på overtagelsesdato, men som faller ned etter et par år. Så den største utfordringen i et thailandsk byggeprosjekt er å bestemme seg for hvem som skal få det ærefulle oppdrag med å bygge – det bør være noen du kan stole på.
Valgte konas familie
Som oftest står valget mellom to alternativ. Enten engasjeres konas familie eller så velger du en typehusentreprenør. Vi valgte å engasjere konas familie. En yngre svoger fikk i oppdrag å tegne huset og spesifisere og dimensjonere i forhold til en ”adekvat standard”. Som nevnt – det finnes ikke noe standardiserte forskrifter for hva som skal benyttes når en bygger hus - men denne svogeren min jobber som arkitekt/byggeformann for et selskap som oppfører typehus, så han var dreven nok til å fikse dette. Til å forestå selve byggingen tok han med seg et arbeidslag fra selskapet sitt – de kjøpte seg ut et par uker ferie og tjente heller penger på oss denne tiden. Dessuten ble et par av konas brødre hyret inn til muring, slemming, gipsing, takbinding, og deres koner igjen sto for mørtelblanding, mursteinsbæring, taksteinsbæring og så videre. I denne møljen av arbeid så var sikkert opp til 15 av konas nærmeste i sving på husprosjektet. Vi syntes det var greit at de tjente noen ekstra baht, fremfor at noen andre skulle gjøre det.
Typehusleverandører best
Mange har gjort det slik som oss og har endt opp med pengekrangel i familien. Når mange er involvert er det mangt som kan skjære seg og selv om huset bygges på kort tid, så skal familien leve sammen også i ettertid. Når budsjettene sprekker og ting går litt skeis, så kan det lett bli en uggen stemning. Vi rodde heldigvis i land prosessen vår uten større konflikter – men jeg anbefaler ikke uten videre andre å gjøre det på denne måten. Det beste rådet er nok å velge en typehusleverandør og heller engasjere et betrodd familiemedlem til å kontrollere og følge med på arbeidet. Og - ikke betal mer enn for utført arbeid, ingen store forskudd.
Pass på el-anlegget
Å dimensjonere og sikre det elektriske anlegget er ikke noe som går av seg selv i Isan. De fleste i landsbyen har et par lyspærer, et kjøleskap, en TV og kanskje en vifte og ampèrebehovet på den ene kusen de har er ikke stort. Å begynne å snakke om flere kurser, om kabelsnitt, om jordfeilbrytere og slikt – det er ofte like fremmed for dem som å snakke om skihopping. Men dette er det viktig å være våken på! Alle som bygger hus i Isan bør sette seg inn i grunnleggende el-sikkerhet før de går i gang. Vil du ha et trygt elektrisk anlegg så får du det, men ikke uten å presse på. Det er alltid noen som kjenner noen, som vet om en som har jobbet med slikt og som kan kontaktes. Men de kontakter ikke ham før de har prøvd å overtale deg til å leve med den enkle løsningen som er bra nok for alle andre enn akkurat deg. Det er da du ikke skal gi deg.
Vann og sanitær
De sanitære løsningene med vann og kloakkavløp var gode i landsbyen til min kone. Nedgravd septiktank som tømmes med jevne mellomrom, slamskillesystemer også videre – alt dette gikk smertefritt og fungerer tilfredsstillende i dag. Landsbyen hadde også gode vannreservoar, noe som ikke gjelder alle steder. Da kan det være greit å få gravd ned noen svære tanker for påkommende tørkeperioder. Vannrør og avløp virker mer pinglete dimensjonert enn hjemme i Norge, så her kan en med fordel sikre seg litt kunnskap og satse på mer kostbare alternativ før arbeidene settes i gang. Siden det er paddeflatt i de fleste landsbyer så må du gjerne investere i en vannpumpe for å få trykk på vannet.
Hvem skal bo der?
Når det kommer til spørsmålet om hvem som skal bo i huset, så er det stadig noen som får en dør i ansiktet etter hvert. Det som skulle bli ens private hacienda i Thailand kan fort bli svingerforeldrenes faste bopel. Det er ingenting galt i det – men slikt bør eventuelt være avklart før en begynner å bygge.
Utearealene er også viktige for det er gjerne der en oppholder seg mest. Mer om dette i neste utgave.
(Pattaya Tidende utgave 3/2009 - 7. februar 2009)
