Danske Anya Palm (35) liker å dukke under overflaten og rapportere om «etablerte sannheter» som ikke alltid holder vann. Dagens myndigheter har strammet grepet om mediene, men Anya har ennå ikke hatt noen problemer med det hun har skrevet.

– Hvordan endte en danske som deg opp som korrespondent i Thailand?

– Etter endt utdannelse ved Danmarks Journalisthøyskole i 2006 flyttet jeg til Kambodsja fordi jeg syntes det var et faglig spennende område. Der var det ekte skurker, korrupsjon og maktmisbruk. Det er nødvendig å fortelle om slikt, og det ville jeg gjerne. Tre år senere flyttet jeg til Bangkok for å skrive om flere land enn bare Kambodsja. 

– Hadde du et journalistisk mål om å skildre forholdene på en faglig sett bedre eller annerledes måte enn du hadde sett i andre medier? 

– Ja, det har alltid vært et mål for meg å komme under overflaten. Det snakkes mye om at Thailand er et ferieparadis, men det er ikke hele historien. Det finnes også en mørk side av landet. Denne er det viktig å kjenne til om man vil forstå Thailand. 

Levde på gatemat

[ annonser ]

– Har det vært en lang vei fra du ankom fersk i Bangkok, til du nå leverer stoff til store mediehus som den danske rikskringkasteren DR?

– Det har det absolutt vært. Å være frilanser, som jeg fortsatt er, er ikke enkelt. I perioder har inntektene vært så lave at vi har levd på gatemat og billigbajere (billigøl, journ. anm.) Men hovedgrunnen til det er at jeg har vært sta og hard mot meg selv, og ikke laget reportasjer som jeg ikke kan stå for med hud og hår. Den eneste valuta jeg har er mitt eget navn og min troverdighet, da kan jeg ikke rapportere om saker jeg ikke kan stå inne for. 

Endringer etter maktskiftet

– Har det blitt radikale endringer jobbmessig etter maktskiftet?

– Ja, det har blitt en større grad av sensur. Mine kilder har blitt mye mer forsiktige, forståelig nok. 

– Opplever du at myndighetene følger med på hva du rapporterer?

– De følger med, det vet jeg. Men jeg er en liten fisk, så de er mer interesserte i hva BBC, CNN og de tunge aktørene skriver om dem. Jeg har aldri hatt noen problemer etter saker jeg har skrevet. Det er vel en bekreftelse på at mitt mål om å alltid være rettferdig og objektiv, og legge vekt på å behandle kilder likt uansett hvem de er, overholdes godt nok. 

Dukke ble barn

– Har du et eksempel på en «utenfor boksen»-sak du har dekket?

– Det skjedde nylig. Jeg laget en reportasje for Danmarks Radio om en velsignelse av en Luk Theep, en lykkedukke. En høytstående munk velsignet dukken, noe som skulle gjøre den levende. Eieren av dukken var sikker på at den hadde fått sjel etter seremonien, og skulle deretter behandle den som et ekte barn. Da hun ankom hadde hun dukken i en veske, men forlot stedet med sitt «nye barn» på armen. Mange lyttere kommenterte og sa det var en merkelig hendelse. Men jeg tenker ikke på den måten. Jeg syntes det var fett å spørre kvinnen om hvorfor hun tror det bor en ånd i dukken.

– Hva er din favorittreportasje så langt?

– Det var da jeg leste at den første skrekkfilmen i Laos’ historie var ferdig, med landets første og eneste kvinnelige regissør, Mattie Do. Jeg kontaktet henne, og hun snakket lidenskapelig i to timer om konger, kommunisme, spøkelser, blodsutgytelse og sensur så jeg nesten falt av stolen. Ellers så er jeg alltid lykkelig når jeg kan fortelle om thailandsk politikk og kambodsjansk krigsforbryterdomstol, selv om det er meget sensitivt.  

– Du høres ut som en travel kvinne?

– Ja, jeg liker mangfoldet som kan dekkes som frilanser, men tar gjerne på meg oppdrag for nye oppdragsgivere også. Noen saker passer best for radio, andre for magasin eller som nyhetssaker.  

Fikk hjelp da flyttebyrå uteble

– Hva synes du om lokalbefolkningen? Når tenkte du sist at det er noe spesielt med thaiene?

Det tenker jeg ofte. Et eksempel er fra da min ektemann og jeg skulle flytte i Bangkok. Nesten alt var klart for flytting, men flyttebyrået kom ikke som avtalt. I Thailand er det vanlig at flyttebyrået har med esker, så da manglet vi også noe å pakke alt i. Staben i leilighetsbygget ringte en kar med varebil, som kom og hjalp til med alt. Da vi ankom det nye bostedet hjalp de oss med å bære alt inn, og pakke det opp uten noe spørsmål om betaling. Vi ga dem selvfølgelig godt med tips, men dette opplever jeg som typisk thailandsk. Thaiene er ekstremt hjelpsomme.  

– Vi har med andre ord noe å lære?

– Å, ja. Vi kan lære tålmodighet og vennlighet av thaiene. Mens jeg synes de kan lære seg til å si sin mening oftere. Jeg tenker da mest på de unge, fattige eller sjenerte som ikke er i samfunnstoppen. Det er meget sannsynlig at den beste ideen eller løsningen kan komme fra den sjenerte jenta som ikke våger å heve stemmen, fordi det kulturelt sett er upassende at hun sier noe.

-----------------------------------

Anya Palm (35)

* Bosted: Bangkok/Roskilde.

* Sivilstand: Gift med dansk-kinesiske Herman, har datteren Thyra.

* Oppdragsgivere: ABC Nyheter (norsk), DR, Magasinet Udvikling, Dagbladet Information, The Diplomat med flere.

* Thailands favorittrett: Tom kha gai.

* Best med Thailand: Å kunne snakke med alle, naboer, selgere, huseier osv. Alle hilser og smiler.

* Web: palmwritings.com

(© Thailands Tidende. Utgave 5/2016 – 1. mai 2016)