15-årige Moo blir narkotestet ukentlig og kan ikke lenger spise sin egenproduserte ganja. Han vil ha fortgang i rettssaken, men lovens lange arm har oppdaget at han har en vestlig stefar...
Landsbylivet kan være ensformig Noen velger å bekjempe forutsigbarheten med Chang og Laokhao, mens andre sverger til «medisinplanter» av typen ganja – også kalt cannabis.
For kun to tiår siden fikk landsbyen en utmerkelse fra myndighetene: Stedet ble erklært fritt for ulovlige rusmidler. Men det varte ikke så lenge. Nå er medisinplantene blitt så vanlig at en skal være forsiktig med å takke ja til en kyllingsuppe hos naboen – i hvert fall hvis de har ungdom i huset. Grønnsaker er ikke lenger hva de engang var.
Ganja har en avslappende effekt, og har også en tendens til å gi økt matlyst. Moo passerte 95 kilo i siste klasse på ungdomsskolen, og var sjelden å se før annen time, men foreldrene tok ikke hintet. Læreren var også fornøyd og ga ham ståkarakter – etter å ha mottatt en liten gave fra foreldrene. Læreren var vel heller ikke så lysten på ett ekstra år med Moo i klasserommet, så ståkarakteren ble en Win-Win-situasjon.
Stefaren var overrasket over at 15-åringen hadde utviklet en så stor interesse for landbruk, men var også stolt over at han fulgte i bestefarens fotspor. En dag tok imidlertid han og kona en litt nærmere inspeksjon av vekstene. Det var tre potter med to særegne, grønne planter i hver.
– Det er ikke ganja, det er bare en medisinplante som ligner, bedyret sønnen.
Men foreldrene la endelig sammen to og to og fikk 95 kilo – svært tunge kilo som unggutten helst likte å flytte på etter mørkets frembrudd. De konfiskerte avlingen der og da.
Noen dager senere gikk det galt. Moo var på besøk i et hus i et av landsbyens mer tvilsomme strøk. Han var utrolig nok alene i huset da politiet kom på døra. Det hjalp ikke saken at han hadde en «rev» i geipen da han åpnet opp.
Politiet var egentlig på utkikk etter en tyv som hadde stjålet en amulett fra huset til en politimann, men fant isteden Moo med 55 gram ganja i brukerdoser. Med en pistolmunning mot tinningen bedyret han at dosene var til eget bruk. Men han ble en fin bonus for politiet i jakten på amulettyven.
Moo havnet i varetekt. Etter et døgn ba han tynt om å bli kausjonert ut. Ti tusen baht var prisen. Han har møtt i retten to ganger etter dette, men rettsforhandlingene har blitt utsatt hver gang. Politiet skylder på at sakspapirene ikke er klare, som vel like gjerne kan være et signal om at tekrukkene er tomme.
En av Moos kamerater i nabolandsbyen ble tatt med yabatabletter. Han fikk vite at et par hundre tusen baht nok ville få fortgang i saken hans, kanskje til og med få den ut av verden.
Men kameraten har ingen vestlig stefar. Når en farang lusker i bakgrunnen blir det raskt dyrt å dytte i gang en slik sak. Så da går dagene og ukene. Nye møter, ingen papirer...
Moo synes stefar er kjip som ikke fikser det hele. Men stefaren har endelig fått nok. Han har laget regler. Mopeden låses når mørket faller på, og på dagtid må det også en god grunn til for å finne frem nøkkelen. Landsbyen er full av familier som har pantsatt gård og grunn for å få ungene ut av kasjotten, men farangen vil nå innføre konsekvenser i det lokale livet. Ingen penger under bordet. Og kausjonspengene skal betales tilbake med hundre baht pr dag når gutten kommer i jobb.
Verst av alt for Moo er nok det ukentlige besøket på sykehuset for å teste urinen. Blir det påvist cannabis er det rett tilbake i kasjotten og to års fengsel å se frem til. Dette er alvorlig nok til at han nå står over sin kjære kyllingsuppe.
Observatøren
-------------
I spalten Livet i Thailand finner du rapporter om hvordan det er å bo i Thailand. Eventuelle spissformuleringer er skrevet i beste mening. Spalten har denne gangen en ny forfatter. Han skriver under alias, siden historiene er hentet direkte fra hans omgangskrets i Isan.
(© Thailands Tidende. Utgave 9/2016 – 1. september 2016)
