Risåkerkrabber er et skadedyr som lever av spirende risplanter. Den er imidlertid også en delikatesse i mange matretter, selv om den er bærer av parasitter og ofte inneholder rester av insekt- og plantevernmidler
Rismarkene inneholder mye mer enn bare ris. Blant annet finner man risåkerkrabber, som kan overleve der i flere måneder med tørke.
Risåkerkrabbe – Po Na på thai – er en fellesbetegnelse for mange forskjellige krabber tilhørende krabbefamilien Parathelphusidae. Så langt er det funnet 18 forskjellige typer risåkerkrabber. Mange av disse ligner veldig på hverandre, så selv forskere sliter med å skille dem fra hverandre.
En risåkerkrabbe er en plage i starten på rissesongen. Den elsker nemlig spirende risplanter. Når åkrene harves og risen plantes forsøker derfor bøndene etter beste evne å fjerne alle krabber de kommer over.
Graver seg ned
I tørketiden fra desember til april lever krabbene i dvale nede i jorden. Den lille fuktigheten som finnes 30–50 centimeter nede i jorden er nok til at de ikke tørker ut og dør.
Krabbene fanges i ruser og bambusteiner når risåkrene tappes for vann. I tørketiden – helst før jorden blir for hard – graves de frem. De beste krabbene er imidlertid de som graves frem rett før regntiden starter. De er da ikke bare størst, men også fulle av rogn.
Ugress- og insektmidler
Straks regnet kommer gytes rognen, og etter få dager klekkes flere tusen avkom. Overlevelsesgraden er gjerne liten. Korte tørkeperioder i begynnelsen av regntiden tar livet av mange, men enda verre er den økende bruken av ugress- og insektmidler. Selv om krabbene er svært hardføre, tåler ikke yngelen disse kjemiske stoffene.
I Vietnam ble det for få år siden avslørt at bønder brukte et stoff kalt cypermethrin for å lokke krabbene opp av gjørmen slik at de kunne fanges.
I Thailand har tester av risåkerkrabbe i visse tilfeller vist innhold av insekt- og plantevernmidler langt over det som er anbefalt for menneskeføde.
Kjemikaler fra mange hold
Å spise noen få krabber er ikke helsefarlig, men mange thailandske bønder spiser ikke bare mange måltider med krabbe – de spiser også fisk og reker fra risåkrene. De er også utsatt for insektmidler som mange bruker ganske skjødesløst i hjemmene. Summen av alt dette er så alvorlig at det i flere forskningsrapporter er blitt pekt på potensiell helsefare.
Så lenge en krabbe er fanget levende, vet man imidlertid at konsentrasjonen av sprøytemidler ikke er høyere enn at man fint kan ta et måltid eller to.
Parasitter
Å spise rå risåkerkrabbe er farlig da de er bærere av ikter som kan gjøre deg syk. Ikten som er mest utbredt kalles lungeikte (Paragonimus westermani) siden den angriper lungene. De fleste thaier er kjent med at krabben må kokes eller gjæres lenge nok til at iktene dør.
I Thailand finnes det over 60 arter ferskvannskrabbe. Mange lever i svært begrensede områder, og noen er utrydningstruet siden habitatene de lever i forsvinner.
--------------------------------
Populær i mange matretter
Ute på den thailandske landsbygda kan du få servert risåkerkrabbe på utallige vis. Mest kjent er nok papayasalat – Somtam – med krabbe. Da er krabben gjæret for at den skal få rett smak.
- Krabben brukes også i karri, og noen ganger grilles den før man renser ut små kjøttbiter.
- I mange retter brukes hele krabben. Den finknuses i en morter slik at både skall og innmat kan spises. Dette er gunstig for de som ønsker å få i seg mye kalsium.
- Krabbene blir noen ganger knust så fint at de blir til en postei – Nam Po – som brukes som smakstilsetning i mange retter.
- Nam Po kan også brukes som dipp hvis man blander inn litt chili, hvitløk etc.
-----------------------------------------
Kun én ferskvannskrabbe i Norge
Bare én av 25 kjente krabbearter i Norge lever i ferskvann. Det er ullhåndskrabben (Eriocheir sinensis), en kinesisk krabbe som mest sannsynlig har kommet til Norge med ballastvann. Den ble først oppdaget i utløpet av Glomma, men er nå registrert i flere vassdrag langs kysten helt ned til Mandal. Denne krabben lever i ferskvann, men vandrer ut i saltvann for å gyte.
Krabben graver tunneler i elvebreddene og kan forårsake store erosjonsskader.
(© Thailands Tidende. Utgave 12/2016 – 1. desember 2016)
