Hva du enn gjør og ikke gjør i Thailand – ikke forårsak at stolte folk mister ansikt. Her er noen eksempler på hva som kan skje.
Her forleden kom det to pickuper i stor fart inn i landsbyen. De bremset opp ved en soi og blokkerte for inn- og utkjørsel. Ni unge menn kastet seg ut av bilene i kjent mafiastil. Folk i gata luktet trøbbel. De forsvant inn i hus – eller over gjerder og ut i åkrene.
Mafiosoene var på utkikk etter en ung kar med en grønn moped påmontert en sirene. De hadde nemlig hatt et møte med denne karen på landeveien. Han syntes tydeligvis at pickupen kom litt for nære, for han hadde satt på sirenen, midt i ansiktet på folkene i pickupen.
Føreren av pickupen ble forbannet på ungjyplingen og satte etter. Men det er lett for en mopedist å utmanøvrere en bil om en bare finner en liten sti. Da de måtte gi opp jakten mistet de også ansikt. Å det ble desto viktigere å finne igjen den unge mopedisten...
Noen av landsbyens eldre kom til og fikk roet gemyttene. De fikk forklart at ingen i landsbyen hadde en slik grønn moped. Forfølgerne virket å godta forklaringen og forsvant. Men jakten er ikke over. Ære og ansikt er ikke reddet, så det kommer nok en oppfølger til denne historien.
Konflikt med gjenger fra nabolandsbyene er reglen, ikke unntaket. For ikke lenge siden måtte politiet tilkalles. Da var det slagsmål inne i forgården til det lokale tempelet. Da politiet kom forsvant ungdommene i alle retninger. Et skjellsord er ofte det som utløser stridighetene. Det vanligste er Kwai – bøffel. Kaller du noen for en bøffel ber du om problemer.
I de påfølgende dagene var det stor usikkerhet. Var det farlig å gå på veien? Den andre landsbyen lå tvers over på andre siden av noen store rismarker. Det hadde blitt løsnet skudd over markene før. Thailandske våpenlover er strenge, med det kryr av uregistrerte skytevåpen. Noen er laget hjemme eller i verkstedene til lokale yrkesskoler. Heldigvis er det få skarpskyttere på bygda.
Det ble ikke løsnet skudd den gangen, men bare få uker senere var det duket for et nytt oppgjør. Ungdommene ankom til avtalt sted, bevæpnet med kniver og macheter. Før politiet rakk å gjøre noe var to så alvorlig skadd at det krevde innleggelse på sykehus. Den ene hadde sener i skulderen kuttet over så den hang og slang.
Regel nummer en er at du ikke skal vise sinne. Blir du høyrøstet og viser sinne taper du ansikt og respekt. Men hva skjer når du mister beherskelsen, og dermed ansiktet? Jo, da må ære og respekt vinnes tilbake, koste hva det koste må.
For noen år siden var det valg av landsbysjef – Phu Yai Ban. Kandidatene hadde alle brukt mye penger på å kjøpe stemmer. Alle håpet å få kontrollen med statlige bevilgninger til landsbyen, og ikke minst, muligheten til å få noen bidrag hver gang en landsbybeboer måtte be om litt hjelp. Den offentlige lønna til landsbysjefen på noen tusen baht i måneden er bare lommerusk i sammenligning. Den store fortjenesten ligger i alle fellesoppgaver som skal løses – med saftige returprovisjoner til øverste sjef.
En av valgets tapere ble forbannet. Han varslet represalier mot de som hadde «stemt feil». Han hadde nemlig vært sikker på å vinne. Det hadde han forklart alle. Nå sto han tilbake, blakk, en taper av ansikt og ære. Da mørket kom gjemte mange seg ute i risåkrene. Ville han komme bevæpnet og ta hevn? Det viste seg at han ikke dukket opp. Så stemmekveget puster lettet ut... enn så lenge.
De største problemene opptrer ved thailandsk nyttår – Songkran. Da tar som kjent ungguttene i bruk talkum og smører det på ansiktet til jenter de har sans for. Noen hender vil «ufrivillig» komme i kontakt med brystene. Dette har provosert frem mange konflikter, inkludert tap av menneskelig.
Noen thaier dropper alt som har med ansikt å gjøre. Soiens sorte får Jao har mistet kona. Hun har funnet «arbeid» i Bangkok. Han har lenge sagt han skal hente henne hjem fra Bangkok. Men det koster å reise, og det vil koste å lete. Hans gamle pickup med ulovlige skilter står parkert uten drivstoff. Broren har låst dieseltanken på gården. For noen uker siden tok elektrisitetsverket strømmen til Jao. Han må be om penger til røyk og mat. Han har ingen stolthet lenger – ikke noe ansikt og ære å redde. Før var han en av landsbyens modige menn. Nå aksepterer han å bli kalt Ngo Muan Kwai – dum som en bøffel. Før kunne han drept om så hadde skjedd.
Observatøren
-------------
I spalten Livet i Thailand finner du rapporter om hvordan det er å bo i Thailand. Eventuelle spissformuleringer og generaliseringer er skrevet i beste mening. Spaltens nåværende forfatter skriver under pseudonym, siden historiene er hentet fra hans omgangskrets i Isan.
(© Thailands Tidende. Utgave 6/2017 – 1. juni 2017)
