På 1970-tallet falt thaijentene som fluer foran scenen når Steinar Fjeld og Septimus spilte sine store hiter «Shalalalala» og «Thailand Girl». Fire tiår senere opplever en lett grånende Fjeld igjen suksess, denne gang som bakmann for Warner/Chappell musikkforlag med norske sanger som topper hitlistene i gigantmarkedene Japan og Sør-Korea.

Bandet Septimus opplevde så stor suksess i Thailand på 70-tallet at de ble bedt om å bosette seg her. Etter en håndsopprekning blant bandmedlemmene endte det med et høflig nei fra kameratgjengen som virkelig var på vei til å bli store i mange asiatiske land.

– Nå er det slik at jeg egentlig hater å snakke om gamle storhetsdager, men jeg skal svare så godt jeg kan. Da vi kom ned hit første gang med Septimus i 1976 var vi høye på pæra og «popstjerner». Samtidig trodde vi at thaiene ikke kunne spille, men vi fant raskt ut at til og med supportbandene var bedre enn oss. Hadde vi ikke hatt en hit med låta som gikk «Shalalalala…, shalala in the morning...», så hadde vi blitt begravd på stranda bak oss her, spøker Fjeld der vi sitter rett ved vannkanten et par steinkast fra huset hans ved Jomtien Beach.

En hel time på TV

Men bandet reiste hjem til Norge og stilte langt bedre forberedt da de gjennomførte sin andre tur til Thailand:

– Vi hadde jo denne hiten, så vi fikk lov å komme ned igjen, sier Fjeld. – Da hadde vi øvet inn et show, så vi kom med digre kammer, gredde sleiker og rocketriks og innstuderte bevegelser. Jeg sang med gitaristen på skuldrene, og vi hadde klassisk «Duck Walk» over scenen. Vi var kanskje de beste her på dette med triks. Thailand var et lukket land under rock and rollperioden ellers i verden, så dette slo enormt an her. Vi ble invitert til å spille på tv. Programlederen spurte i forkant hvor mange sanger vi kunne spille, og siden vi var vant med norske forhold svarte vi én sang. Han var ikke fornøyd, så vi foreslo to. Da spurte han om vi kunne spille i en hel time på tv. Det er klart man fort blir populære da. Etter det tok det virkelig av, og vi ble hyret inn til å spille på alt fra radio til universiteter, nattklubber og ungdomsklubber. Så fant vi på et litt sleipt triks, og fikk en hit med en ny låt som vi kalte «Thailand Girl»… he he. Og thaiene gikk jo rett i fella på triksene våre.

[ annonser ]

Tok jobb i NRK

– Så takket dere for oppmerksomheten, og reiste hjem da det virkelig begynte å bli interesse også fra andre asiatiske land?

– Ja, vi hadde da rota på oss tre store hits. Shalalalala, Thailand Girl, og den tredje som ingen husker. Det var nok til fem-seks turneer. Men så var det jo dyrt for dem å fly oss opp og ned til Norge, så de ville vi skulle bosette oss her. Jeg ville, og Trond Graff som hadde spilt i Pussycats ville. Men så ville ikke gitaristen og trommeslageren, så da måtte vi i så fall hjem for å skaffe nye musikere. Men jeg nærmet meg 30, så jeg tenkte at dette er over, at nå blir det slutt her. Så vi la egentlig tingene mer eller mindre på hylla, og jeg fikk jobb i NRK, forteller Fjeld, som blant annet også er kjent som programleder for NRKs «Ti i Skuddet» og som igjen fikk en stor hit på 1980-tallet, denne gang med sin gruppe Mr. Walker and The Walkmen, med bl.a. den altfor tidlig avdøde basslegenden Rolf Graf, fra bl.a. Lava.

– Sek Loso lider

Nå jobber Fjeld som såkalt A&R for Warner Chappel. Det vil si at han har ansvaret for salg av norske låter til andre artister. I Japan og Sør-Korea har det tatt helt av.

– Det er morsomt å oppleve suksess med våre låter her nede. Et eksempel er Mats Lie Skåres låt «Out of Yourself», som ble nominert til årets låt i Norge av VG og P3, og som topper hitlistene i Japan med japanske artister. Dette er spesielt moro siden Japan nå er verdens største musikkmarked.

– Kan du gi et godt svar på hvorfor Sek Loso, som enkelt fyller store stadioner i Thailand, stort sett spiller på små puber og thairestauranter når han er på turné i Europa?

– Mange av låtene hans er jo fantastiske og kvaliteten er høy. Men språket er ugjennomtrengelig for andre enn thaier, så han må synge på engelsk. Tekstene hans trenger gode oversettelser, så han og andre artister må ta seg et godt engelskkurs. Så må de gjøre som de nå gjør i Korea og lære seg å bli internasjonale popstjerner. De må lære seg hvordan de skal fri til landene ved å lære seg litt om hvert land, hvordan de oppfører seg der osv, sier Fjeld.

Manglende copyright

– Det store problemet med thaimusikk er at de ikke har copyright, sier Steinar Fjeld. – Jeg har hatt flere møter med Sek Losos plateselskap, Grammy, som er det største her, for å forklare at vi i Warner/Chappell Music er interesserte i å selge låtene til Sek Loso rundt omkring i verden. Men de skjønner ikke hva jeg snakker om.

– Så situasjonen for eksport av thailandsk musikk er ikke god?

– Det er systemet rundt det er noe galt med, ikke thaimusikken som sådan. Loso får sikkert ikke noe for å spilles på radio eller tv her. Han tjener kanskje litt på de originale CD-ene som selges, men de store inntektene kommer når han fyller stadioner med 25.000 tilskuere som betaler 1.000–2.500 baht pr billett. Om de får det med copyright skikkelig på plass er det duket for at flere artister her kan leve godt av musikken for eksempel via tv- og radiospilling. Men nå er det ikke profesjonelt nok, som det for eksempel er i land som Sør-Korea, som har mange artister som selger godt også i Thailand, sier Fjeld.

Han trekker frem et eksempel: – Ta gruppen Girls Generation, som blant annet synger en av våre låter som er laget av Ingrid Skretting. De trekker 15.000 tilskuere i Paris, fulle hus i Los Angeles og andre byer i USA. Og de kjørte ti konserter i Japan med 50.000 tilskuere. De er bra avlønnet, har egne produkter og alt som trengs. Når thaiene får til dette så vil de klare å få til gjennombrudd for mange artister, for kvaliteten her er veldig høy.

– Jomtien er perfekt

Jobben har Fjeld tatt med seg til Thailand. Et snødekt Norge er i stor grad en saga blott.

– Jeg har bestemt meg for å jobbe herfra seks måneder i året. På dagtid er jeg en fri mann, og jeg kan for eksempel være på stranda her vi sitter nå, lese bøker, besøke folk og trimme litt for å prøve å holde flesket på avstand. Men fra ca. halv fire lokal tid eksploderer det med e-poster, telefoner og SMS-er, så da jobber jeg frem til ca. 23.00.

– Du bor i et rimelig «vestligifisert» område av Thailand. Hvor mye ser du av «det virkelige Thailand»?

– Egentlig ganske lite. Men jeg har vært mye rundt omkring, selv om det meste av reisevirksomheten skjedde på 70-tallet. Da spilte vi mye rundt i landet, men nå har jeg slått meg til ro her i Jomtien. Her er det perfekt, og jeg har til og med funnet ut at mitt favorittmusikkblad Mojo selges hos Bookazine rett borti gata her.

Datter i uvær på Filippinene

– Men du omtales jevnlig i pressen. Sist jeg leste om deg var i Dagbladet da din datter var savnet etter uværet på Filippinene nylig. Hva skjedde?

– Det gjaldt min datter og barnebarnet, noe som var forferdelig. De var på øya Boracay, og da stormen kom så mistet vi all form for kommunikasjon. Det siste vi hørte fra henne var at de hadde fått beskjed om å barrikadere rommet ved å sette sengene opp mot døren. Så ble det stille i kommunikasjonen i 48 timer, det var to vanskelige døgn. Jeg satt oppe og begynte å røyke for å holde meg våken. En 20-pakning om dagen er mye for en som ikke røyker. Så kontaktet jeg alle jeg hadde som kunne hjelpe. Ambassadeansatte hjalp til, og ikke minst Jan Olav Aamlid, som er kjent her nede og er aktiv i speiderbevegelsen. Det var nettopp speiderne på Filippinene som etter hvert kom med meldingene om at det sannsynligvis hadde gått bra. Og da vi fikk kontakt med våre savnede etter 48 timer var det et veldig stort øyeblikk. Facebook var faktisk det mest effektive stedet å skaffe kontakter og holde seg oppdatert. Og ikke minst et veldig fint sted å være da det strømmet på med hundrevis av meldinger og oppmuntringer fra venner og andre, og helt til slutt lykkeønskninger da alt var over. Alle disse var en stor støtte i en vanskelig tid.

Hinter aldri om stjernestatus

– Du nærmer deg etter hvert pensjonistalder. Hvilke planer har du?

– Det blir halve året her, men jeg er så norsk at jeg må hjem for å få med meg kampene når eliteserien i fotball starter, og ikke minst 17. mai. Vi har også en gård på landet, så jeg må få med meg tiden med frukt og bær. Så settes kursen mot Thailand når det begynner å snø.

– Hender det at du hinter til noen thaier om at du en gang sang i Septimus og herjet landet?

– Hehe, ikke i det hele tatt. Jeg ser det er en trend nå med programmer om 80-tallshelter, som for eksempel «We Love the 80s». Jeg har forsøkt så godt jeg kan å ikke blande meg inn i det krampeaktige «jeg har vært kjendis»-miljøet. Jeg kunne sikkert ha meldt meg på sånne ting, men synes det er best å være anonym. Det høres kanskje litt rart ut siden jeg snakker med deg, men dette er et sjeldent unntak. Min kone derimot er mer ivrig på å nevne sånt. Da jeg var hos tannlegen her så fortalte hun at det var jeg som sang «Shalalalala». Det endte med at boret begynte å bevege seg rundt i munnen, og det var nesten så han boret meg i øret.

– Du ble vel en rik mann på Septimus-suksessen?

– I Thailand, hvor det ikke har vært tradisjon for copyright, er det ikke lett å bli rik. Da vi ga bort en kassett med våre sanger, ble den kanskje trykt opp i 10.000 eksemplarer. Men jeg tror det er en bedring på gang. Nå er det kommet en ny lov som gir fra tre måneder til åtte års fengsel for brudd på opphavsrett, dvs. omtrent som å bli dømt for drap i Norge. Men jeg har tro på at om noen år er alt i mye mer ordnede former her, hvor de som er opphavsmenn er de som tjener penger.

-----

Steinar Fjeld (63), Bærum/Jomtien:

* A&R (internasjonalt låtansvarlig) hos Warner Chappel.

* Asiatisk suksess med Warner-låter solgt til bl.a. Japan og Sør-Korea.

* Tidligere internasjonal popstjerne med bandet Septimus. Første norske popband som turnerte i USA og Thailand.

* Fremviste imponerende hoftebevegelser under Melodi Grand Prix med Septimus i 1978, med låten «La meg bli med deg» (ligger på Youtube, til allmenn glede).

* En av Norges mest kjente DJs- og platepratere i NRK. Tidligere manager for bl.a. Ole I’dole, Trine Rein, Return og Stephen Ackles.

* Stabæks kanskje største fan, om Ingebrigt Steen Jensen og Pål Trulsen ikke medregnes.

(Thailands Tidende utgave 2/2014 – 1. februar 2014)