Vår leser Steinar Nodland har bestemt seg for å fortelle en tragisk historie han har jobbet med i et halvt år.
Det dreier seg om en norsk pensjonist som Nodland fant på et stinkende, lite kott i Isan. Han har lånt mannen penger for å få brakt ham på sykehus. Han har kjempet mot norske myndigheter og bankvesen for å få mannens pensjon til Thailand. Både ambassaden i Bangkok og konsulatet på Jomtien har vært involvert, samt immigrasjonsvesenet i Thailand.
Nodland er mangeårig formann i foreningen Khon Norway, nåværende nestformann, men i denne saken har han operert på egne vegne, og brukt egne penger og mye tid. Poenget hans er å advare mot å slurve med dokumenter som leveattest, flyttemelding og visum. Han skriver følgende:
Jeg fikk høre om Egil (dette er et pseudonym) i midten av juni. Jeg ble fortalt at han hadde store problemer, og ingen familie, verken søsken eller barn som kunne hjelpe ham. Jeg visste hvem han var, og hadde snakket med ham enkelte ganger. Han var en 75 år gammel norsk pensjonist.
Jeg syntes det hørtes veldig leit ut, og bestemte meg for å kjøre innom byen hvor han bodde.
Da jeg kom frem til hans adresse ble jeg nesten sjokkert. Egil lå i ei dårlig seng inne på et trangt soverom. Rommet hadde ikke aircon, den fungerte ikke. Han var tung, så kona hans (thai) klarte verken å få ham i dusjen eller på toalettet. Dere får bruke fantasien til å tenke dere hvordan hans hygieniske tilstand var. Han hadde også mange og stygge liggesår. Svært mildt sagt var lufta i soverommet dårlig.
Jeg er usikker på hvilke problemer som dukket opp først, de helsemessige eller de økonomiske. Kanskje hadde de sammenheng, og kom derfor samtidig.
Egil var knapt i stand til å føre en samtale, men jeg forsto etter hvert på ham og kona hans at pensjonen var stoppet opp for åtte måneder siden. Derfor fikk de ikke reparert airconen. Egil hadde noen år i forveien fått bygget huset de bodde i, og deretter pantsatt dette for å få penger til å leve av da pensjonen opphørte. Men nå var disse lånte pengene brukt opp, og de fikk ikke mer lån. Totalt var det sju personer som levde på Egils pensjon, inkludert konas to voksne sønner med familie.
Jeg hadde også hørt at Egil hadde økonomiske problemer før jeg ankom, så jeg tenkte at da måtte han ha problemer med NAV-pensjonen. Jeg hadde derfor med meg en leveattest, som han så vidt klarte å undertegne liggende i senga. Denne sendte jeg straks til NAV.
Årsaken til at han ikke hadde sendt inn leveattesten, var at han aldri hadde sendt flyttemelding etter at han forlot Norge, så NAV hadde ikke hans adresse. Av samme grunn fungerte ikke VISA-kortet. Dette var utgått på dato, og hans norske bank hadde sannsynligvis sendt et nytt kort til hans norske adresse. Men det mottok han aldri.
NAV fikk ganske raskt pensjonen i gang igjen. Men uten gyldig-VISA kort var det ikke mulig å få tatt ut penger på hans konto. Og hans norske bank var ikke enkel å ha med å gjøre. Etter både skriftlige og telefoniske kontakter med NAV, fikk jeg en «generell fullmakt» fra NAV til å få innsyn – ikke noe mer – i Egil sin økonomi. Jeg prøvde å få NAV til å sende hans pensjon direkte til hans kones thailandske bankkonto, men NAV hadde ingen hjemmel til å sende pensjonen til en konto som ikke var registrert på hans eget navn.
Jeg prøvde da å få en thailandsk bank til å opprette en bankkonto i hans navn, men det gikk ikke, fordi han ikke hadde gyldig visum. Dette var også utgått på dato. Han hadde en «overstay» på halvannet år, og Immigration Office ville ikke gi han nytt visum. De var klar over at Egil ikke var flyttbar. Hadde han vært det, ville han blitt satt på et fly til Norge umiddelbart. Men etter omstendighetene fikk han aller nådigst lov til å fortsatt oppholde seg i Thailand.
Etter mye om og men fikk jeg flyttet Egil til en institusjon i Chonburi i midten av juli. Denne institusjonen hadde både lege og sykepleier, så han ble innlagt på «intensive care». Det var dyrt, men nødvendig. Kona til Egil ble med.
Ledelsen ved denne institusjonen engasjerte seg så sterkt at de fikk Den norske ambassaden i Bangkok til å sende en anmodning til Immigration Police på hjemstedet hans om å gjøre et unntak og gi Egil et gyldig visum grunnet omstendighetene. Men noe slikt visum har altså ikke dukket opp.
Egils norske bank nektet plent å sende et nytt VISA-kort til en annen adresse enn den de fant i Folkeregisteret. Og den adressen var i Norge. Men ved hjelp av Konsulatet på Jomtien, sendte banken et nytt VISA-kort dit, med beskjed om å gi det videre til meg. Egil hadde undertegnet en fullmakt til meg om å overta ansvaret for hans økonomi. Kona hans var ikke i stand til dette, uten at jeg vil beskrive hvorfor.
Nå hadde Egil rett til å få utbetalt «oppspart» pensjon i åtte måneder, men begrensningene for uttak på VISA-kortet var så stramme at det ville ta tre uker for bare å få utbetalt en måneds pensjon. Og Egil hadde store gjeldsposter etter låneopptak som måtte betales tilbake.
Konsulatet hjalp til igjen, slik at jeg omsider fikk tilgang på Egils nettbank. Da var økonomien løst, bortsett fra at han ikke hadde nok penger til å få betalt mer enn deler av oppsamlet gjeld.
Så kom problemet med sykdom. Institusjonens lege krevde ham innlagt på sykehus for en grundig undersøkelse. Men det hadde ikke Egil penger til. Så jeg lovet å låne ham de nødvendige midlene til dette. Selv om han var fullt medlem av Helfo Utland, gis det jo ikke lenger garanti fra ambassaden til sykehusene om dekning, som de gjorde tidligere.
Da viste det seg at Egil hadde en stor svulst som var i ferd med å blokkere tykktarmen. Og denne svulsten var infisert av kreft.
Han er nå operert, etter 27 dagers innleggelse på Banglamung og Chonburi Hospital. Begge disse offentlige sykehusene ser ut til å ha gode leger, men servicen ellers er elendig. Egil kunne ikke engang få hjelp til å lade telefonen mens han var der. Disse sykehusene nekter også å lage et dokument som bekrefter innleggelsene, noe Helfo krever for å utbetale dagsatsene for sykehusopphold. Så dette må jeg slite litt med for å få tilbake mine utlån på ca. 250 000 THB.
Egil har endt opp med utlagt tarm, men svulsten med kreft ble ikke fjernet, grunnet hans dårlige almenntilstand, samt en pacemaker som de hadde problemer med å forholde seg til.
Men poenget med å fortelle denne historien, er å vise hvilke problemer som kan oppstå dersom en slurver med dokumenter som leveattest, flyttemelding og visum.
Steinar Nodland, Sukhothai
Artikkelforfatteren. (Foto: Dag A. Ekeberg).
(Thailands Tidende. 9. desember 2021)
